Å skrive om ordinasjon av kvinner i middelalderen er ikke helt enkelt, fordi kirken den gang var annerledes enn i dag. Etter reformasjonen og framveksten av ulike kirkesamfunn er det enda vanskeligere å relatere oss direkte til fortiden. Selv om vi deler den grunnleggende troen, hadde middelalderkirken andre praksiser, kulturer og idealer. Mange gifte prester levde i aseksuelle ekteskap før de etter hvert mistet muligheten til å gifte seg. En del søkte ensomhet og levde asketisk. Disse idealene virker fremmede sammenlignet med dagens velregisserte gudstjenester med uformell kleskode og moderne lovsang. Likevel er det interessant å spørre om kvinner faktisk ble ordinert, eller om de måtte «tie i forsamlingen».
Bibelsk utgangspunkt
Føbe omtales som diakon i Rom 16. Spørsmålet er om kirkehistorien bekrefter lignende eksempler. Når vi undersøker «tradisjonen» i tillegg til Bibelen, finner vi rikelig med bevis for kvinnelig ordinasjon (Macy, 2012, s. 3–4).
Historiske bevis for kvinnelig ordinasjon
Kirken utviklet egne skrevne ritualer for ordinasjon av både menn og kvinner, med bare små forskjeller. Selv om slike ordinasjoner møtte motstand, viser motstanden i seg selv at praksisen fantes.
Jean Morin og ordinasjonsritualene
På 1600-tallet samlet liturgisten Jean Morin latinske, greske og syriske tekster som beskriver hvordan ulike ordinasjoner foregikk. Han fastslår at kvinner ble ordinert etter de samme ritene som menn (Macy, 2012, s. 7). Ifølge Morin kjennetegnes en gyldig ordinasjon av at den
- kalles «ordinasjon»,
- feires ved alteret med biskopen til stede,
- inkluderer håndspåleggelse,
- innebærer utdeling av både brød og vin, og
- gjelder en sentral tjeneste (prest, diakon eller assisterende diakon).
Motstand og teologisk kontrovers
Historikere har lenge dokumentert at kvinner ble ordinert i hele middelalderen (Macy, 2012, s. 21).
Når samtiden oppfattet og behandlet noen som ordinert, fungerte de reelt som ordinerte – og bør ikke underkjennes av senere tiders definisjoner (anakronisme). Teologer har likevel diskutert gyldigheten av disse ordinasjonene (Macy, 2012, s. 5,19).
Skiftet rundt 1100–1200-tallet
Omkring det tolvte århundre endret kirkens forståelse av ordinasjon seg (Macy, 2012, s. 23,26,27). Tidligere var ordinasjon primært knyttet til en funksjon og kunne omfatte både kvinner og menn. Etter hvert ble ordinasjon i vestkirken tolket som en varig, ontologisk endring (“absolute ordination”) uavhengig av rolle (Macy, 2012, s. 28,31,46).
Konklusjon
Historiske kilder viser at kvinner i middelalderen ble ordinert til ulike kirkelige funksjoner og utførte sentrale roller, anerkjent i samtiden. Da kirkens forståelse av ordinasjon på 1100- og 1200-tallet skiftet fra funksjonsbasert til en permanent, ontologisk status, ble kvinnelig ordinasjon marginalisert og til slutt avvist. Derfor må middelalderens praksis vurderes i sin egen historiske kontekst, ikke dømmes etter senere teologiske definisjoner.
Kilde
Macy, G. (2012). The hidden history of women’s ordination: Female clergy in the medieval West (pp. 3–20). Oxford University Press.
Legg inn en kommentar