torstein møller

De siste dagene har jeg reflektert over forholdet mellom det «indre» og «ytre» livet.

Jesus sier: «Guds rike er i dere» (Lukas 17:21). Ideen om et indre liv i kontrast til et ytre, eller ånd i kontrast til kropp, er et tema som går igjen gjennom hele Bibelen.

Jeg leste en artikkel. Den stilte spørsmål ved om vårt «indre» virkelig er så indre som vi gjerne tror. Kanskje er det egentlig en metafor som vi behandler som en «ting».

Forfatteren trekker inn eksempler fra grupper med demente. Han nevner også psykisk utviklingshemmede. Dette illustrerer hvor mye av vårt indre liv som faktisk er et resultat av språk og sosialt samspill. Det er noe vakkert ved at forfatteren ikke bare presenterer en teori. Han møter også mennesker med demens og psykiske utviklingshemminger. Han beskriver disse møtene som preget av kjærlighet og respekt.

Min egen refleksjon kommer fra en intuitiv reaksjon. Den går mot en spiritualitet som legger for mye vekt på det indre. Dette skjer på bekostning av det fysiske. Jeg leser mer enn gjerne oppbyggelseslitteratur, som meditasjonene til Thomas à Kempis, og anser meg som åndelig «tørst». Men hva om vår åndelighet bør bevege seg bort fra det kantianske «jeg tenker, derfor er jeg»? Hva om den beveger seg til «jeg elsker, jeg har fellesskap, jeg hjelper min neste, derfor er jeg»?

Jesus sier at vi skal elske Herren med hele vårt hjerte, all vår forstand og all vår kraft. Dette må inkludere mer enn et skjult indre selv. Jeg ønsker å fremheve det konkrete, det håndgripelige, det som skjer mellom mennesker. Disse aspektene er viktige elementer i vår tro. Vi blir aldri det Gud ønsker at vi skal være om vi «gjemmer oss i oss selv». Det er fantastisk å ha «alenetid» med Gud i bønn, i Ordet og i meditasjon. Men målet er at troen skal komme til uttrykk i det konkrete, i det som sies og gjøres.

Tålmodighet

La meg bruke en dyd for å illustrere dette: Er tålmodighet en indre eller ytre kvalitet? Når jeg mister tålmodigheten, er det selvfølgelig mine handlinger som viser at tålmodigheten har tatt slutt.

Jakob 1:3 sier: «Men tålmodigheten må vise seg i moden gjerning, så dere selv kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe.»

Vi mennesker er et samspill mellom det ytre og det indre, og vi kan aldri rømme fra vår fysiske eksistens.

Halle-pietismen

Halle-pietismen er et eksempel på en bevegelse som oppsto som en motreaksjon. Den lutherske kirken var blitt dogmatisk og formell, noe som skapte et behov for vitalisering. Halle-pietismen fikk stor innflytelse i Europa, og den la vekt på individuell omvendelse, bønn og personlig disiplin. Samtidig hadde den en sterk betoning av moral og etisk liv, der handlingene skulle reflektere troen. Halle-pietistene tok initiativ til å etablere skoler. De startet misjonsarbeid og opprettet sosiale institusjoner. I tillegg etablerte de et omfattende system av skoler for fattige barn i Halle.

Hold balansen

I lek snakker vi ofte om «å holde balansen». Den fullkomne balanse er kanskje umulig å oppnå, men det er viktig å forsøke å «holde balansen». Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg elsker en tro som er konkret, fysisk og historisk.

Forsoningen i Jesus Kristus er kanskje det beste eksempelet på balanse. Jesus var både Gud og menneske. Han var både ånd og kjød. Han ble født av en kvinne, var død, begravet og oppsto. Han sitter nå ved Guds høyre hånd.
Vår tro kan aldri begrenses til kun å være åndelig eller indre tro.

Salme 84:3 «Min sjel lengter, ja, tæres av lengsel etter Herrens forgårder.
Mitt hjerte og min kropp roper etter Den Levende Gud.»

Sources:

Interiority and Christian Spirituality: Why Our Inner Lives Are Not Quite as Inner as We Might Like to Think. (2015). I J. Swinton, Sacrality and Materiality (1. utg., s. 157–166). Vandenhoeck & Ruprecht. https://doi.org/10.13109/9783666570438.157